"Under Badehetta" 4. (fast spalte i Gjengangeren)

jeg er en håpløs romantiker og har alltid vært det. Jeg skulle ha levd på 1800-tallet med menn som rir på hvite hester, te-drikking med høy lillefingerføring, lange kjoler, langt hår og korsett. Vel glem det med korsettet, det trykker bare puppene opp i halsen, gir deg vondt i magen og puste problemer. Men resten, ja takk.

Første gangen jeg gikk inn den store porten til Lystlundparken, var jeg fortapt. Den parken er så romantisk, at det er vanskelig for meg å ikke drømme meg bort. Jeg ser for meg damer, som spaserer rundt med hvite parasoller, og hvite svaner som svømmer rundt i dammen. Sjøkapteiner som spaserer med damene i sine uniformer med blanke gull knapper. Nydelig musikk strømmer ut fra Paviljongen. Åååå som jeg vil danse med en offiser i hvit uniform i den Paviljongen. Jeg SKAL danse der en dag, om jeg så må tvinge han til det. Det behøver ikke nødvendigvis være en offiser, men en mann med en eller annen slags uniform. Vel, jeg må innrømme at det blir ikke helt det samme med en konduktør fra NSB, men nå skal jeg ikke være sær her.

Det minner meg forresten om 80-tallet da Horten hadde te-dans i andre etasje, der” Gutta på Sporten” har sin butikk i dag. Det var romantisk det! Å sykle dit fra Åsgårdstrand (der min familie hadde sommerhytte) iført sommer kjole, og danse med edrue gutter midt på dagen. Akkurat i den perioden hadde Coca Cola begynt med tekst inne i korken. Fikk du en kork av en gutt, der det sto «du er søt», var sommeren reddet. En cola kork var lykken på den tiden. Allerede da hadde gutta stor makt.

Tilbake til Lystlundparken;

En vår kveld da jeg gikk ned til parken med hunden min Racso, hørte jeg faktisk musikk fra Paviljongen. Der satt det en ung mann og spilte sin selv komponerte sang til en kvinne som satt foran han.  Han sang så vakkert, så inderlig og så meget forelsket ut. Hun… kremt…. hun satt og surfet på mobiltelefonen og gav fullstendig fa…….

Det var den romantikken! Hun drepte den med ett tastetrykk. Ellers, når man går i den parken ser man ofte mennesker som ikke kan sykle rett. De bruker hele stien pluss gressplenen. Jeg har nå skjønt hvorfor, de kommer nemlig fra «Kroa vår» som det for øvrig alltid sitter mennesker i, uansett tid på døgnet. Den puben der må gå bra.

Den 16 mai var jeg invitert av en hyggelig mann ned til Paviljongen for å høre på Glenn Tharaldsen og hans country band. Igjen ble jeg gira! For det var nemlig der jeg lærte Ørn sin fotball sang! Og i teksten synger dem jo om Lystlundparken.  De følgende dagene øvet jeg ivrig på den glade fine sangen:

«Ørngutt hei Ørngutt hei Ørngutt hei hei la dem ikke ta deg,

Gi dem lett et vingeslag, slik at det blir ørnens dag!

Ta en tur til Horten by og se på fargen der, så hører du fra Lystlunden fra fotballbanen der.

En sak er klar, de brune er i gang, og før du går fra banen så kan du denne sang!» osv.

Nå kan jeg sangen, jeg vet at Hortens fotball lag heter Ørn, og at gutta har brune fotball drakter. Det er så bra med sånne sanger som gir en litt fakta.

En dag var min kjære mamma på besøk som er forøvrig svensk. Hun hørte meg synge sangen om og om igjen: «Ørngutt hei», så smeller det fra henne. «Men kära lilla Hilde , varför i allsindar går du omkring å sjunger om örngott?!» Hahahhahaha, ôrngott betyr putevar på svensk ….

Her om dagen får jeg høre om Falk. Jeg blir irritert. Er det ikke nok med et fotball lag i denne lille byen! Det er greit at dere har førtisyv frisører, men to fotball lag, det blir litt for mye, synes nå jeg. Puh! Nok fotball for meg. Jeg synes vi kan nå starte en klubb for synkronsvømming, og siden jeg har forstått at vi i Horten må holde oss til fugler som ”ruler”, kan vi kalle synkronsvømme laget for Sangsvanen. Alle damene har blomstrete badehetter og må være over 45, synge som Sangsvanen, og har treningen sin i dammen i Lystlundparken. Gjett om mange kjekke sjøkapteiner og offiserer dukker opp da! 

Tilbake til HJEM